Heddaprisen

God dag. Mitt navn er Andreas Wiese og som talsmann for Heddajuryen er jeg glad for anledningen til å si noen ord før årets kandidater til Heddaprisene offentliggjøres.

For juryen er dette første ordinære sesong etter pandemien. Den gjorde det umulig å dele ut Heddapriser i 2021. I fjor slo vi derfor sammen to år i en dobbelt-sesong. Det betød også at vi hadde vi fem nominerte i hver klasse. I år har vi bare tre nominasjoner i hver klasse. Nåløyet er blitt enda trangere. Det er synd, for juryen har sett mye teater av svært høy kvalitet. Rett bak de tre nominerte i nesten alle klasser finnes det flere som kunne fortjent en nominasjon.

La meg bruke anledningen til å takke mine kolleger i juryen. Vi har vært mange steder, sett mye godt – og mye rart. Det har både i konkret og overført betydning vært en lang reise. Samlet har juryens medlemmer sett over 200 forskjellige forestillinger i år. Som jurymedlemmer kommer vi fra forskjellige steder. Vi har, heldigvis, forskjellig smak. Det har gjort diskusjonene interessante – og av og til nokså lange. Og vi har lykkes i å komme fram til en liste vi kan stå bak sammen. 

Nye tider skaper, heldigvis, nye utfordringer. I år har den tradisjonelle oppdelingen i mannlige og kvinnelige skuespillerkategorier skapt utfordringer. For hva gjør vi, i 2023, når vi får sterke prestasjoner fra skuespiller som identifiserer seg som ikke-binære? 

I år har juryen valgt å slå sammen alle kandidater til en av skuespillerprisene. I denne kategorien har vi nominert sju skuespillere, uavhengig av kjønn. To av dem vil vinne Heddastatuetter. Dette har vi gjort i diskusjon med Heddakomiteen, og juryen er glad for at komiteen har tatt initiativ til å vurdere nye priskategorier før neste sesong. 

Teatrene og teaterregissørene lar også skuespillere fylle roller med andre kjønn enn sitt eget. De slipper også i stadig større grad til skuespillere som ikke nødvendigvis heter Andersen eller Norman, også til bærende roller. Det styrker selvsagt teatret. Hvis hele verden er en scene, som Shakespeare sa, bør også hele verden være representert på scenen. Alternativet til mangfold er som kjent enfold. 

En annen pris denne juryen gjerne skulle hatt var en samspill-pris. Vi ser ofte glitrende jevnspilt samspill mellom to, eller flere skuespillere. Dette er vanskelig å premiere innenfor dagens kategorier, men de fineste teaterøyeblikkene oppstår ofte i nettopp slikt samspill. 

Dette er andre gang juryen deler ut de nye prisene for beste musikkteater og beste danseforestilling. Danseutvalget har merket seg sterke forestillinger, men også bekymret seg for færre turneer for selvstendig dansere. Musikkteaterutvalget registrerer god jobbing innenfor operasjangeren med å ta en selvfølgelig plass innenfor scenekunsten og ikke bare glitre i musikken. Vi ser stadig nye og modige valg innenfor musikalsjangeren.

Noe annet juryen har bekymret seg for er scenekunstens truede plass i det offentlige rom. Våre medier, på nett og papir anmelder stadig færre forestillinger. Det gjør at publikum blir dårligere orientert. Det er alvorlig. Det gjør også at Kulturdepartement og Kulturråd får et svakere grunnlag til å vurdere offentlig politikk på scenekunstfeltet. Det er også alvorlig. 

Vi er også bekymret (som dere skjønner er vi gode på bekymring) for de stadig økende billettprisene på våre scener, særlig i hovedstaden. Det skyldes selvsagt økte kostnader og økte krav til egeninntekter. Forestillingene bør være tilgjengelig for alle. Det er ikke god kulturpolitikk om scenekunsten blir bare for de velstående. Det kan også påvirke repertoaret. Hvis billettene blir for dyre vil publikum bli mindre risikovillige. 

Men: Nok om bekymring. Det er svært mye som har gledet oss denne sesongen. Vi har sett strålende scenekunst i den største skala, vi har sett glitrende presisjonsarbeid i monologer. Vi har latt oss bergta av Norges beste dansere, vi har sett musikkteatret sprenge nye veier. I fjor framhevet jeg at Norge befant seg i en ny gullalder i skuespillerkunst. 

I år vil jeg gjerne løfte fram våre regissører, våre scenografer, og teatrenes økende vilje til å løfte forestillinger gjennom bruk av våre dyktige koreografer. Vi ser at kvinnelige regissører står særdeles sterkt i norsk scenekunst og venter spent på at mangfoldet vi nå har mer av på scenen skal finne sin naturlige plass også i disse kunstnerrollene. 

For det viktigste våre scener og våre scenekunstnere kan gjøre er å utfordre våre vaner og slik gi oss nye verktøy til å forstå vår samtid, vårt samfunn og våre egne liv. Vi ser at teaterkunsten stadig henter inspirasjon fra nye kilder. Selvsagt vet ingen hvor vi ender. Nettopp derfor er jeg sikker på at vi er på rett vei. 

Og nå, det dere egentlig venter på – nominasjonene. Takk for meg.

Andreas Wiese, juryens talsperson