Heddaprisen

For i år dekker prisen ikke bare én sesong, men for første gang i historien to sesonger. Årsaken er Covid, en pandemi som i perioder fikk meg til å lure på om vi ble nødt til å nominere assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad for beste hovedrolle i et nasjonalt drama, med Camilla Stoltenberg fra Folkehelseinstututtet som beste medspiller.

 

Det slapp vi, heldigvis. Men, som Charles Dickens nesten sa, det har vært «The worst of times, the best of times». The worst of times på den måten at scene-Norge nesten stoppet opp, at våre beste dansere, skuespillere, og hele teatermaskineriet bak dem ikke fikk skape de forestillingene, de øyeblikkene, de møtene som utgjør stor scene, sang og dansekunst. The worst of times på den måten at vi også har måttet oppleve at et teater i Mariupol, i Ukraina, ble bombet, med hundrevis av døde som hadde søkt tilflukt nettopp der. Et teater som var tydelig merket med «Barn». I disse dager kan vi ikke nominere til teaterpriser uten å samtidig tenke på de av våre kolleger som i dag kjemper i skyttergraver for sitt land og sin frihet, i den grusomme virkeligheten engelskmennene omtaler som «The Theater of War». Slava Ukraini!

 

Men hjemme i annerledeslandet Norge har det også vært The best of times – og da snakker jeg ikke om olje og gassprisene. Jeg snakker om den måten de ekstraordinære tilstandene synes å ha brakt ut det beste i scene og dansekunsten. Og i år er nominasjonene flere og bredere enn de noen gang har vært før. Vi har tre nye kategorier det skal deles ut priser i. I tillegg til Beste teaterforestilling deler Heddajuryen for første gang ut nominasjoner og priser for Beste danseforestilling og Beste musikkteaterforestilling. For å gjøre dette mulig har juryen blitt organisert med egne danse og musikkteaterutvalg, forsterket med medlemmer med særlig kompetanse.

 

Dette har gitt juryen langt flere forestillinger enn før å vurdere, og det i en periode der Covid gjorde scenekunsten vanskelig tilgjengelig. Det å reise for å se den var tidvis umulig, tidvis et sjansespill. Pandemien og disse utfordringene gjorde at Heddakomiteen fant det riktig å ikke dele ut priser i fjor. I stedet kunne forrige sesongs forestillinger også nomineres i år. Antall nominerte i hver kategori ble også utvidet fra tre til fem.

 

Gitt omstendighetene er dette en god løsning, men ikke en ideell løsning. Ikke alle forestillinger har kunnet få den oppmerksomheten de fortjener, ikke alle forestillinger har fått nok besøk av juryen, enkelte har måttet flyttes til neste periode. Og da har vi ikke engang nevnt alle de forestillingene som skulle ha blitt til, men som pandemien stoppet.

 

Men: Luksusproblemet har likevel vært mangfoldet av, ikke mangelen på kvalitet. Danseutvalget løfter fram at det i disse to årene har kommet usedvanlig mange, usedvanlig sterke danseforestillinger. Det har gjort vondt å skulle begrense seg til fem nominerte.

 

Innen scenekunst generelt har de to siste årene også bekreftet en opplevelse av at vi befinner oss i en liten gullalder for norsk skuespillerkunst. Dette har gitt juryen utfordringer: Hvordan kåre en enkelt «beste medspiller» i forestillinger der det er selve ensemblet som er sterkt, der det nærmest virker feil å fremheve én på bekostning av de andre? Kanskje tiden har kommet til å vurdere innføringen av ensemblepris, men det er opp til Heddakomiteen.

En helt ny pris har vi allerede fått: Heddaprisenes Heddapris. Der vi før hadde Årets forestilling, har vi nå beste teaterforestilling, beste danseforestilling og beste musikkteaterforestilling, i tillegg til beste barneforstilling og beste forestilling for ungdom.

 

Men blant alle nominerte i alle klasser skal det også kåres en Årets Hedda, med egne og nye kriterier: «Årets Hedda tildeles den produksjonen eller den/de som blant sesongens nominerte har satt særlige spor i scenekunstfeltet og/eller i samfunnet.». Og hvem som i år blir årets Hedda, valgt blant alle årets Heddanominerte, får dere først vite på tildelingen den 19. juni.

 

I disse to uvanlige sesongene har vi sett sterke forestillinger både blant de frie gruppene og på institusjonsteatrene. Vi ser også stadig flere samarbeidsproduksjoner mellom frie grupper og institusjonsteatrene. Tersklene har blitt lavere og dørene åpner seg lettere. Vi ser nye dramatikere ta plassen blant mer etablerte kolleger. Vi ser at mangfoldet på norske scener øker, ikke bare i form av representasjon, men også i form av temavalg og form. Dette er så gledelig at vi kan la diskusjonen ligge om det er de nye som skal ønskes velkommen eller teatrene som skal ønskes velkommen etter.

 

Disse to årene har også vist styrken i teater for ungdom. Mange teatre og frie grupper har under pandemien også satset spesielt på barn, og det med stort tematisk og formmessig mot. Godt er det, for en av long covid-utfordringene norsk kulturliv nå har er å lokke et publikum som har sunket inn i hjemme-kokongen opp av sofaen og inn salene igjen.

 

Slik teaterkunst krever kontinuerlig nyskaping på scenen, krever det også et stadig nytt publikum: Et bredere, yngre og mer mangfoldig publikum, som kan oppleve det magiske i scenekunsten: De øyeblikkene der vi alle puster i takt, der vi alle tier sammen, føler sammen, tenker og erkjenner sammen, i en skapt teatervirkelighet som bare skjer her og nå, men kan forandre livene våre for alltid.

 

Det er nettopp de øyeblikkene året – og fjorårets – nominerte har gitt oss. Og nå skal navnene på alle de nominerte røpes. Takk for meg.

Andreas Wiese, talsperson for Heddajuryen.