Heddaprisen

Mariann Hole

av Frank Wedekind, regi Victoria Meirik, Nationaltheatret

Mariann Hole for rollen som Lulu i "Lulu Pandoras Eske – en monstertragedie" av Frank Wedekind, regi Victoria Meirik, Nationaltheatret.
Juryens begrunnelse:
Noen mener at de beste rolleprestasjonene er avhengig av det man kaller utstråling. Et bedre begrep er energi, den synlige energien på scenen. Rolleprestasjonene til alle de nominerte til prisen for beste kvinnelige skuespiller kjennetegnes av en slik energi, og av kontrollen av den.

Teatret speiler samfunnet. Kvinnelige hovedroller dreier seg ofte om å definere egen identitet i en verden der menn er så alt for villige til å gjøre det for deg. Å være skuespiller handler også om å bli sett. Rollefiguren skapes av skuespilleren, men den kan bare leses av publikums blikk.

Årets Heddaprisvinner gjorde nettopp dette spillet til kunst. Hennes rollefigur spiller ikke bare på sin attraktivitet, hun spiller på bevisstheten om sin rolle som begjært. Hun skaper en identitet fundert på både menns og publikums blikk. Hun utforsker sin frihet gjennom å insistere på den.

Det er ikke seg selv hun kler av. Det er oss, der hun tvinger oss til å bli bevisst våre definerende blikk.

Vidar Magnussen

av Julian Crouch og Phelim McDermott, regi Erik Ulfsby, Det Norske Teatret

Vidar Magnussen for rollen som seremonimester i "Shockheaded Peter" av Julian Crouch og Phelim McDermott, regi Erik Ulfsby, Det Norske Teatret

Juryens begrunnelse:
En av de virkelige vanskelige oppgavene en skuespiller kan ha, er å inngå en avtale med publikum om å spille på lag. Det er krevende, fordi et åpent publikumsfrieri straks vil bli avvist fra salen. I denne øvelsen kreves mer enn et solid talent. Her må skuespilleren balansere mellom stor faglig kunnskap og like stor faglig dyktighet. Et ikke så lite musikalsk gehør for timing er også en god hjelper.

Denne toveis kommunikasjonen mellom scene og sal, pluss scenisk nærvær i samspill med de andre skuespillerne, er et uhyre vanskelig teatralt balansenummer uten sikkerhetsnett. Årets prisvinner gjennomførte dette krevende kunststykket fjellstøtt.

Renate Reinsve

av Friedrich Dürrenmatt, regi Tyra Tønnessen, Trøndelag Teater

Renate Reinsve for rollen som lærer i "Besøk av gammel dame" av Friedrich Dürrenmatt, regi Tyra Tønnessen, Trøndelag Teater.

Juryens begrunnelse:
I en oppsetning med et svært stort persongalleri skal alle aktørene helst være tydelige og komplette personer. Men for å få til et godt ensemblespill, er det samtidig viktig at ingen medspiller blir større enn rollen tilsier. Dette er en hårfin balansegang, og den mestres til fulle av årets prisvinner.

I denne absurde, men likevel ganske realistiske forestillingen blir menneskene stilt overfor eksistensielle utfordringer, og fra å være store humanister og prinsipielle i sine valg, ser vi hvordan de én etter én gir etter for penger og pragmatisme. Denne gradvise metamorfosen fremstilles med særlig stor innlevelse, tydelighet, komisk talent og fingerspissfølelse av prisvinneren.

Sigmund Sæverud

av Samuel Beckett, regi Bjørn Sundquist, Riksteatret, Det Norske Teatret

Sigmund Sæverud for rollen som Lucky i "Mens vi venter på Godot" av Samuel Beckett, regi Bjørn Sundquist, Riksteatret, Det Norske Teatret.
Juryens begrunnelse:
Årets mannlige medspiller er en svært erfaren skuespiller som har vært med på det meste. Han var i sin tid med på å starte et av regionteatrene våre, og de erfaringene han der gjorde med å lage forståelig teater for andre enn de mest innvidde, har han til fulle tatt med seg i denne forestillingen.

Å gjøre rollefigurer i det absurde teater tydelige og fattbare på scenen er en stor utfordring som årets prisvinner mestrer særdeles godt. Hans fremføring av monologen der det tilbakeholdte plutselig blir synlig, og der den umælende som tilsynelatende er uten substans, med ett står frem som et helt menneske, er en hel liten forestilling i seg selv.

Tyra Tønnessen

"Ekte kjærlighet – fritt etter Camilla Collett" av Tyra Tønnessen, Agder Teater og "Besøk av gammel dame" av Friedrich Dürrenmatt, Trøndelag Teater

Tyra Tønnessen for regien på "Ekte kjærlighet – fritt etter Camilla Collett" av Tyra Tønnessen, Agder Teater og "Besøk av gammel dame" av Friedrich Dürrenmatt, Trøndelag Teater.

Juryens begrunnelse:
God regi krever en klar idé. Den krever et helhetlig konsept. Den krever et lesbart, unikt og tilgjengelig scenisk uttrykk for nettopp dette konseptet. Regissøren må ta tak i materialet, elte og forme det. Så kommer første leseprøve og prosessen må begynne på nytt, denne gangen som et felles arbeid. Når ikke konseptet frem til, og inn i, skuespillerne, kommer det aldri frem til publikum.

Dette er ingen enkel prosess. Friksjon skaper varme. I smeltedigelen en prøvetid kan være skal regissørens ideer stå sin prøve, samtidig som stykke og roller skal gis til skuespillerne.

Mottakeren av årets regipris demonstrerer en sterk vilje. Hennes forestillinger dokumenterer grundig og særpreget arbeid, kontroll over både helhet og detaljer, enten regien er tilpasset teksten eller teksten formet til regi-ideen.

Regiprisen gis i år til en instruktør, ikke for ett, men for to regiarbeider, som sammen demonstrerer spennet i regissørens ambisjoner og kompetanse.

Perpleks

av Marius von Mayenburg, regi Glenn André Kaada, Rogaland Teater

"Perpleks" av Marius von Mayenburg, regi Glenn André Kaada, Rogaland Teater

Juryens begrunnelse:
Vinneren av Heddaprisen for årets forestilling er en leken, tankefull og intelligent forestilling, som lykkes i å gjøre komplekse filosofiske problemer og refleksjoner tilgjengelig for publikum uten å ty til forenkling.

Regissøren og skuespillerne har realisert tekstens potensial ved å benytte seg av teatrets muligheter til å skape en verden hvor det er mulig å vri og vende på virkeligheten. Resultatet er en fantasifull og underholdende iscenesettelse, som inviterer publikum til å utforske ideen om at kategorier som identitet, tid og rom ikke er så stabile som vi liker å tro.

Forestillingen belønnes ikke bare fordi den dro publikum med seg inn i en verden hvor virkeligheten oppløses og er i stadig forandring. Den fortjener også anerkjennelse for å ha vist hvilken kunstnerisk verdi det ligger i et vellykket samarbeid mellom regissør og ensemble.

Bård Lie Thorbjørnsen

av Friedrich Dürrenmatt, regi Tyra Tønnessen, Trøndelag Teater

Bård Lie Thorbjørnsen for kostymer og scenografi til "Besøk av gammel dame" av Friedrich Dürrenmatt, regi Tyra Tønnessen, Trøndelag Teater.

Juryens begrunnelse:
Henrik Ibsens detaljerte sceneanvisninger vitner om at en av verdens fremste dramatikere visste at på en teaterscene taler også tingene til oss. Noen ganger betror de oss mer enn hva replikkene er i stand til å fortelle oss.

Mottakeren av prisen for beste kostymedesign og scenografi viser at det å bekle roller og skape et miljø hvor handlingen kan utspille seg, på sitt beste handler om nettopp å sette tingene i tale. Vinneren lar kostymene og scenografien puste liv i forestillingen, ikke først og fremst ved å utgjøre en utfyllende bakgrunn til handlingen, men ved å la dem avsløre og hentyde til underliggende og skjulte motiver – og på denne måten bidra til å drive fortellingen fremover.

Eirik Hegdal, Asle Karstad og Trondheim Voices

av Anne Marit Sæther, regi Kjersti Haugen og Anne Marit Sæther, Cirka Teater, Trøndelag Teater, Riksteatret, Trondheim Voices/Midtnorsk Jazzsenter

Eirik Hegdal, Asle Karstad og Trondheim Voices for musikk og lyddesign til "Hundre Hemmeligheter" av Anne Marit Sæther, regi Kjersti Haugen og Anne Marit Sæther, Cirka Teater, Trøndelag Teater, Riksteatret, Trondheim Voices/Midtnorsk Jazzsenter.

Juryens begrunnelse:
I en forestilling der det er lagt spesiell vekt på det sanselige, musikalske og opplevelsesrike, er det selvsagt at musikk, lyd og sangfremføring skal spille på lag med det fortellende og visuelle og dermed være med på å skape en helhet. Men det er ikke ofte vi får oppleve en så nyskapende og samtidig så vellykket løsning som den årets prisvinner representerer.

Nyskrevet musikk fremført av fem sangere som nærmest blir del av scenografien, og som med sine stemmer og individuelle lydkontroller improviserer og manipulerer frem et musikalsk bakteppe i sanntid, er med på å gjøre denne forestillingen til en sanselig teateropplevelse av de helt sjeldne.

Alan Øyen og Andrew Wale

Winter guests, Festspillene i Bergen, Den Norske Opera & Ballett, Carte Blanche, Riksteatret, BIT Teatergarasjen

Alan Øyen og Andrew Wale for originaltekst til "Coelacanth", Winter guests, Festspillene i Bergen, Den Norske Opera & Ballett, Carte Blanche, Riksteatret, BIT Teatergarasjen.
Juryens begrunnelse:
Teatret har til oppgave å fortelle historier. Hvor herlig ville det vel ikke være å se en forestilling som inneholder det meste en teatertekst kan romme: Virkelighet og fiksjon, alvor og humor. I tillegg nærbilder av enkeltpersoner og innsyn i det innfløkte samspillet mellom mennesker. Og tenk om denne historien også rommet en fortelling om det å lage denne forestillingen, alt presentert med taleteater, med dans, og med musikk og fantasieggende scenografi.

Årets mottaker av Heddapris for beste scenetekst har skapt nettopp en slik bunnløs skattekiste, en scenefortelling man kunne ønske ikke ville ta slutt. Forestillingen er som en reise med utallige avstikkere fra reiseruten uten at målet noen gang tapes av syne.

Verdensteatret

Heddakomiteens ærespris går til Verdensteatret.
Heddas ærespris tildeles i år et kunstnerskap som siden oppstarten på 1980-tallet har bidratt sterkt til å internasjonalisere norsk teater. Først ved å hente inn impulser fra europeisk kunst-teater, og siden ved å sette en ny standard for dette teatret i Europa, USA og Asia.

Overalt hvor de har reist har de satt dype spor, og spor av disse reisene er alltid med tilbake inn i produksjonene. Med et uttrykk som er like dypt forankret i musikk og billedkunst som i teater har de bygd broer mellom kunstformer, mellom steder og generasjoner – og det er ikke tilfeldig at deres neste produksjon har fått navnet «broen over gjørme». Vanskelig å kategorisere, men lett å kjenne igjen.

Unikt i sin egen form, men umiskjennelig som teater. Umiskjennelig som Verdensteatret.