Juryens svar på kritikken om hvite nominasjoner

Wendy Og Peter Pan Den Nationale Scene
Juryens svar på kritikken om hvite nominasjoner

Heddajuryen svarer i dagens Klassekampen på kritikken fra kunstnerisk leder ved Nordic Black Theatre, Cliff Moustache, med flere om at årets Heddanominasjoner er "blendahvite". Svaret er gjengitt med juryens tillatelse.

Skjevt framstilt av Klassekampen og Moustache

Klassekampen 11.06.2020


Nominasjonslisten til årets Heddapriser har skapt debatt. Kritikken som handler om juryens sammensetning har Heddakomiteen allerede svart på. Diskusjonen om representasjon i scenekunstfeltet er viktig, og det er klart at Heddaprisen får oppmerksomhet når det gjelder hvem og hva som får synlighet. Juryens oppgave er å velge ut prestasjonene vi anser som best. Dette gjør at representativitet, enten det gjelder teateruttrykk, geografi eller flerkulturelt mangfold vil måtte svinge fra år til år.

Vi har fått kritikk for at alle de nominerte fra sesongen 2019/2020 er «blenda-hvite». Teaterfeltet i Norge er uvanlig sterkt dominert av aktører fra den hvite majoritetsbefolkningen, dette er en del av problemet. Likevel: både i 2018 og 2019 nominerte juryen flere scenekunstnere med flerkulturell bakgrunn. Det er viktig å se på noe mer enn ett år når representasjon skal vurderes og kritiseres. Vi synes det er underlig at Klassekampen ikke selv har tatt ansvar for å bringe denne lett tilgjengelige informasjonen ut til offentligheten.

Så til vårt arbeid: Heddajuryen ser en stor mengde forestillinger hvert år – over hele landet. I denne forkortede teatersesongen så vi 117 forskjellige oppsetninger til sammen, i et normalår ligger tallet på rundt 150. Dette inkluderer selvsagt det frie feltet, som de siste årene har fått en lang rekke nominasjoner og priser.

Vi er opptatt av å gjøre en solid jobb. Vi har lange diskusjoner med mange brytninger, og er slett ikke så like som noen av våre kritikere påstår. Når årets liste ser ut som den gjør, er det fordi vi etter grundige vurderinger, og i samsvar med Heddaprisens retningslinjer, har kommet fram til at dette er det aller beste Teater-Norge hadde å by på.

Men kriterier som kvalitet og relevans er selvsagt ustabile størrelser. En annen jury, uansett sammensetning, vil i noen grad vurdere dette annerledes.

Cliff Moustache fronter kritikken i svært skarpe ordelag. Moustache har selv sittet tre år i juryen, 2014–2016. Da gikk alle prisene til de «blendahvite», og teaterfolk med flerkulturell bakgrunn var heller ikke sterkt representert blant de nominerte: Kun tre på tre år. Hadde Klassekampen gjort jobben sin, kunne de lagt fram en sammenlignende liste til diskusjon: I 2018 ga en «helhvit» jury to priser til oppsetningen Utafor. Den både har flere medvirkende med og handler om å ha flerkulturell bakgrunn. I 2019 nominerte juryen fire scenekunstnere/forestillinger med flerkulturell bakgrunn og tematikk.

Vi leter vitterlig etter «kvalitet i alle deler av feltet», slik teaterviter Deise Faria Nunes etterlyser. Det vil alltid være en utfordring for en geografisk spredd jury med individuelle arbeidsliv at enkelte forestillinger spilles bare et fåtall ganger i gitte perioder eller på utvalgte festivaler. Derfor har vi en ordning der slike oppsetninger får en levetid på to år i jurysammenheng. Siden sesongen i år ble uvanlig kort, vil det neste år være flere forestillinger som slik blir tatt med videre til vurdering.

jan.h.landro@gmail.com

Foto fra "Wendy & Peter Pan", Den Nationale Scene (foto: Magnus Skrede)